Ikke legg ned skolen!

Laget av idogram.ai

Det er mange som deler Magnus Wathnes bekymring om skriving i skolen etter ChatGPT. I sin tekst «Bare legg ned hele skolen!» skriver han: «Å skrive er å tenke, og derfor er chatboter ikke bare et problem for norskfaget. Hvis vi overlater skrivingen til datamaskiner, overlater vi også tenkningen til dem.»

Olof Lagercrantz omtaler skrivingens helbredende kraft i boka Kunsten å lese og skrive. Skriving er viktig for dem som skriver, men også for oss som leser.

Uttrykket «jeg skriver for å tenke» gjenspeiler en tradisjonell oppfatning av skriveprosessen som en essensiell del av tenkningen. Mens dette er sant for mange, er det også andre måter å bearbeide tanker på. Det kan være gjennom en samtale, ved å lage noe, ta bilder eller en dialog med en språkmodell.

Vi må forberede våre elever på en framtid der fleksibilitet og tilpasningsevne er like viktig som kunnskapen om hvordan man konstruerer en tradisjonell akademisk fagtekst.

Er tvangsskriving bedre?

Wathnes bekymring er knyttet til elever som lar maskiner skrive for dem. Jeg undres over hvilken type tenkning vi fremmer ved å tvinge elevene til å skrive oppgaver de ikke har lyst til å skrive. Hva slags kompetanse sitter elevene igjen med etter å ha skrevet åtte tekstanalyser på videregående?

Sannsynligvis har noen, men ikke alle, en del kunnskap om språklige virkemidler og hvordan de brukes i tekster, samt evnen til å strukturere og redigere tankene sine i en lengre fagtekst. Men skaper slike skriveoppgaver skrivelyst? Og blir elevene glad i å lese? Hvor viktig er det at vi bruker så mye krefter på å skrive slike analyser i skolen, når vi vet at en språkmodell faktisk gjør det bedre enn oss?
Når jeg ser på elevene mine som er seksten år gamle, vil jeg heller bruke kreftene mine på å tvinge dem til å lese, enn til å skrive analyser. Jeg vil at de skal få lese romaner, noveller og dikt! Skal vi få ungdommene til å bli glad i å skrive, må vi først vise dem hva skriften er i stand til. Hva tekstene gjør med oss.

Jeg har sett elever som sliter med å formulere seg på papir, men som kan vise dyp forståelse, analytiske ferdigheter og kritisk tenkning i en debatt eller i et videoprosjekt. Skal vi si at disse elevene ikke tenker? Å bruke akademisk skriving som eneste målestokk for intellektuell kapasitet, er etter min mening sneversynt.

Skriving er bare en vei til målet

Når vi diskuterer dette med «å skrive for å tenke», bør vi også være åpne for at tenkningen kan – og bør – ta mange former. I et klasserom der det finnes et stort mangfold i elevenes måter å tenke og lære på, kan teknologi være et verktøy for oss slik at vi kan lage god og tilpasset undervisning.

«Men elevene må bli studieforberedte,» hører jeg også ofte. Er det virkelig de akademiske skriveferdighetene vi verdsetter høyest, eller er det dybden i analysene, den skarpe kritiske tenkningen, og evnen til å drøfte og argumentere som vi ønsker at elevene skal ta med seg? Disse ferdighetene kan utvikles på mange måter, og det å skrive en tradisjonell tekst er bare én av dem.

Vi må forberede våre elever på en fremtid der fleksibilitet og tilpasningsevne er like viktig som kunnskapen om hvordan man konstruerer en tradisjonell akademisk fagtekst. De bør få friheten til å utforske og utvikle sine egne stemmer – som tekst, i digital form, eller muntlig.

Å mestre kunsten å utvikle og produsere en innsiktsfull podkast i samarbeid med andre, som igjen kan være en lærerik ressurs for medelever, bør verdsettes på lik linje med en gjennomarbeidet og reflektert fagtekst.

Vi kan tenke uten å skrive

«Jeg skriver for å tenke,» sier de, som om skriving er den eneste veien til klarhet. Hva med de som tenker i bevegelse, gjennom musikk, diskusjon eller kunst? Hva med de som tenker mens de lytter, observerer eller bare reflekterer i stillhet?

Selvsagt skal vi ikke legge ned skolen. Vi ønsker en skole i sterk kontrast til samfunnet og verdiene i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden, en skole der vi tenker på mange ulike måter, og som verdsetter og løfter frem våre ulikheter, merkverdigheter, vår menneskelige egenart og vår utrolige kreativitet. Hovedproblemet i romanen er ikke teknologien, men hvordan menneskene bruker den til å sortere, klassifisere, pasifisere og undertrykke andre.

Skrivingen i skolen må reflektere et menneske- og læringssyn som har som mål å utvikle kreative, engasjerte, tenkende og glade mennesker. Skriveoppgaver som ingen har lyst til å skrive, og som ingen egentlig ønsker å lese, tjener ikke dette formålet. Disse kan, for min del, overlates til ChatGPT.  

Teksten sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 5.11.2023 Ikke legg ned skolen! (aftenbladet.no)