A-endelsene mine får du aldri! Eller?

Laget av idogram.ai

Kan vi bruke generativ KI som korrekturleser på tekstene vi skriver? Og bør elevene våre gjøre det?  

Live Håberg og Urd Vindenes, som begge er ansatt på Universitetet i Sør-øst Norge, svarer tydelig nei på dette spørsmålet i teksten "Myter om hva generative språkmodeller kan og ikke kan brukes til i arbeid med tekst".  De skriver at osloskolens råd om at generativ KI kan brukes som korrekturleser i skolen, er et dårlig råd.  Samtidig støtter de Språkrådets kritikk av osloskolens anbefalinger. De begrunner dette med at språkmodellene er trent på engelske tekster og har et språk som er prega av direkte oversettelser fra engelsk, og at språket GKI foreslår er veldig ensretta.  

Først vil jeg få påpeke at mange av eksemplene som Språkspråket brukte i sin kritikk av osloskolen, var feil. Med riktig ledetekst, ville både ChatGPT 3.5 og elevhjelpen til NDLA gi elevene riktig og god korrektur på eksemplene som Språkrådet bruker for å vise det motsatte. 

Potensialet som generativ kunstig intelligens (GKI) har som skriveassistent for våre elever på videregående, fortjener positiv oppmerksomhet. Individuell skriveveiledning i et klasserom med 30 elever er en stor utfordring, og jeg kan ikke hjelpe alle mens de skriver. Her kan en språkmodell være særlig nyttig. Den kan peke på setninger der subjektet mangler, eller der verbet er feilbøyd. Har eleven skrevet setninger som er for lange og kronglete, får de mulighet til å forbedre dette. GKI fanger kanskje ikke opp alle kommafeilene, men den ser de mest alvorlige feilene, og det kan bety mye for eleven.  

Ved å lære elevene å formulere ledetekster som ber GKI om å peke på språkfeil, gir vi dem mulighet til å rette opp tekstene sine selv. Det kan de lære mye av, og en slik metode sikrer også at teksten ikke endres av språkmodellen . Det er jo eleven som skal skrive, ikke den. Jeg mener at teknologien slik blir et verktøy for læring, ikke en erstatning for elevens egen innsats. 

Det er ikke mange elever som har tilstrekkelig språkforståelse til kritisk å vurdere GKI-korreksjoner. Her er læreren viktig for å hjelpe elevene et stykke på vei. Vår jobb er å hjelpe dem med å utvikle en kritisk tilnærming til denne teknologien. Vi må diskutere med elevene om språklig ensretting og modellenes tendens til direkte oversettelser fra engelsk til norsk.  

De norske språkmodellene er på vei, og det er mange som ser fram til det. Kanskje vil de ivareta det norske språket bedre, fordi de er trent på norske data. Slike framskritt kan føre til at GKI kan bli en enda mer presis og nyttig skriveassistent, både for elever og andre.  

Det kan være lett å henge seg opp i teknologiens begrensninger og overse de mulighetene den bringer. For elever som sliter med å skrive og med å finne sin stemme, kan GKI være nøkkelen til ytringsrom de tidligere ikke har hatt tilgang til. Vi trenger flere stemmer i offentligheten, og vi trenger også dem som ikke tør å ytre seg på grunn av språklige barrierer.  

Med fare for å gjenta meg selv, må jeg likevel få lov til å påpeke at vi trenger mer og bedre opplæring i GKI for lærere. Jeg mener at potensialet for GKI som et pedagogisk verktøy er åpenbart, og har selv gode erfaringer fra klasserommet. Det som nå er kritisk, er å investere i forskning som kartlegger hvordan GKI påvirker elevers skriveutvikling, deres forståelse av språk og deres evne til kritisk tenkning. 

Systematisk og grundig forskning må ta for seg spørsmål som: Kan GKI øke elevenes skrivelyst? Hvordan responderer elever med ulike læringsbehov på korrekturforslag fra GKI? Hvordan kan lærere best integrere GKI i undervisningen for å forsterke læringsutbyttet? Vi trenger evidensbasert kunnskap som kan belyse både styrker og svakheter ved bruk av GKI i skriveopplæringen.